Kilde: Med aksept fra Runner World Norge deler vi Angelika Sverdrup sin historie.
For 6 uker siden vant jeg to startnumre til Málaga Maraton, gjennom instagram. Jeg kunne velge distanse; hel- eller halvmaraton. I 2019 har jeg løpt 2 halvmaraton (kan leses om her: Ecotrail og < spanstyle='tekst-dekorasjon: understreking; farge: #0000ff;'>Oslo, halvmaraton ) og noen kortere løp. Treningen har bestått av en dag i uken med fokusert løping opp til rundt 10 km og så fjellturer i helger når det har latt seg gjøre med noe innlagt løping, når det har passet seg slik. Ellers har jeg trent spinning en dag i uken, styrketrening en dag i uken og litt roing av og til. Altså ganske beskjedent i fht spesifikk løpetrening. Leggene har oppført seg bra når jeg har trent på denne måten.
Men så fant jeg ut at jeg ville ha en ny maraton på listen. Det er noe forlokkende med den distansen. Siste maraton var Transgrancanaria i 2018. Jeg bestemte meg likevel for å velge maratondistansen; ny by og ny medalje til samlingen! Nå gjaldt det bare å finne en løpsvillig person, som ville bli med meg og løpe en maraton sånn rett før jul da alle andre har mer enn nok med å forberede jul. Valget falt på min løpetvilling Monika Kransvik. Det var hun som fikk meg igjennom Transgrancanaria. Hun hadde ca like lite løpespesifikk trening som meg de siste månedene, så dette passet bra. Jeg var tydelig på at dette var KUN for opplevelsen sin del, ingen tidspress, mye gåing, mål om å gjennomføre, havne laaangt bak på listen og få en ny medalje. Hun likte ideen og møtte opp! Begge var spent på hvordan vi skulle klare det. «Alle» klarer å komme gjennom en maraton på 6 timer, som var makstiden. Da vi møttes lanserte Monika nye tanker, for meg i hvert fall; hun ville gjennomføre på rundt 4 timer. Ok, men ikke dårligere enn 4.06 timer! What?? 4.06 var hennes dårligste maratontid og hun ville ikke ha ny dårligst tid, jeg som hadde sett for meg en virkelig langtur på rundt 5 timer +- Jeg hadde store planer om å få en ny skikkelig dårlig tid.
Da jeg vant deltakelse begynte jeg å trene for maraton med å legge inn lengre løpeturer, to 30 km, en halvmaraton, og et par økter rundt 15 km. Det føltes greit, inntil den siste økten en uke før. Da hadde leggene fått nok. Derfor løp jeg ikke noe den siste uken. Dette anbefaler jeg ikke til noen. Vet at det ikke er smart å plutselig øke mengde så drastisk, men jeg ville prøve og det føltes greit helt til det ikke gjorde det. (lukke øynene og håpe det går bra prinsippet).
Vi var ikke de eneste løperne på flyet til Málaga. Vi havnet i en klynge med blant andre Heidi Pharo, som skulle prøve seg på maratondistansen for første gang og gjennomførte med glans. Hun ble årsbeste i Norge med dette løpet! Imponerende! Ektefelle fotograf Sylvain skulle dokumentere og være psykisk støtte. En annen motiverende og inspirerende person var Knut, moderator i Løpeprat på Facebook. Flyturer går raskt når man kan sitte å tyte kontinuerlig om løping. Det ble utvekslet mye nyttig info. Fra flyplassen dro vi rett til Expoen for å hente startnummer. Det var en rotete affære og lå et stykke utenfor sentrum. Her var det store forbedringspotensial!
Monika og jeg bodde på det offisielle løpshotellet i Màlaga; Iluniòn, sammen med eliten. Natt til lørdag fikk vi den glede av å oppleve brannalarmen. Vi ble vekket av intenst blinkende blitzlys og hylende alarm. Vi endte til slutt i resepsjonen, der ingen ansatte hadde tenkt å informere om noe. Vi fikk samtidig tatt en titt på kenyanerne, eliteløperne. Det var falsk alarm. Neste morgen droppet vi breakfast run, noe som viste seg å være smart. Vi laget heller vår egen sightrunning i byen. Været var fint, temperaturen behagelig, men litt mye vind. Den løyet heldigvis på selve løpsdagen.
Siden jeg ikke hadde noe mål om en spesiell tid slapp jeg å kjenne på nerver i forkant av løpet. Vi jogget bort til start, ca 1.3 km og fant vår startbås. Her var det ingen strenge kontroller slik, som i Valencia. Det var egentlig bare å møte opp og plassere deg der du ville.
Jeg trente på 5.27 fart de siste 6 ukene, det vil si en maratontid på ca 4 timer, hvis jeg hadde løpt hele distansen. Det var denne farten vi tok utgangspunkt i. Starten var grei, løypen var fin, litt spredt musikkinnslag lags traseen og heiende publikum noen steder, ca på samme nivå som på Oslo Maraton. Det er et relativt lite løp, ca 7000 deltakere, med majoriteten på halvmaraton. Deltakerne kom fra hele 77 forskjellige nasjonalist! I år fikk Málaga bronsestatus for sitt løp.
Maratondistansen var en runde, slik at vi fikk sett mye av byen. Første halvmaraton gikk relativt greit. Monika holdt styr på tempoet og jeg fulgte blindt med. Kjente et par ganger at det ble tungt, da viste det seg at vi løp litt for raskt og vi fikk justert tiden igjen. Rart hvordan kun noen sekunders endring i fart ga slikt utslag hos meg. Etter å ha passert målgang for halvmaraton fortsatte «den harde kjerne» på andre halvdel. Jeg fikk øye på Sylvain, som sto å tok bilder og fikk en skikkelig boost. Knut, som var skadet og ikke kunne løpe sto i løypen og heiet, takk for ekstra påfyll! Vår hjerne trigges av oppmuntring og får utløst ekstra energi, derfor er heiarop fra publikum ofte en hjelp.
Strekket fra ca 23 til 30 km var ganske øde og langtekkelig. Jeg løp og tenkte på om jeg ville møte veggen og hvordan det ville kjennes. Lurte også på om jeg skulle få kramper, noe jeg har fått ut i de fleste løp. Jeg begynte å synes det var tungt. Fortsatt ingen gåing på drikkestasjonene!?! Jeg havnet lengre og lengre bak Monika. Hun trippet lett som en fjær foran meg, sjekket stadig om jeg hang på. Hun prøvde med mantraet: «Lett på tå, lett på tå» og «smil, det hjelper»….. Skal ikke nevne alt jeg tenkte akkurat her. Tilstanden var nok ganske psykisk. Jeg hadde ikke løpt lengre enn 30 km på trening, og den økten besto av MYE gåing på slutten, derfor var jeg vel innstilt på at jeg ikke ville klare mer uten å begynne å gå innimellom. Samtidig ville jeg ikke ødelegge for Monika. Da vi passerte 32 km sa hun med oppmuntrende stemme; «Nå har vi bare 59 minutter igjen» (hvis vi skulle klare det innen 4 timer). Død og pine! Hvordan skulle jeg klare å løpe i hele 59 minutter til?? Prøvde desperat å lure hjernen til å tro at det ville føle som 20 minutter, maks. Til slutte måtte jeg bare fortrenge hele beskjeden, det var for mye å ta inn! Dessuten begynte jeg å bli skikkelig sulten! Drakk sportsdrikke og inntok gels, det fungerte for magen.
Plutselig dukket firetimers fartsholderen opp bak oss. Jeg hang meg på henne og ville prøve å holde følge så lenge det lot seg gjøre. Det ga ny energi å løpe med fartsholder. Føltes som om jeg løp i en ulveflokk. Prøvde å komme inn i en boble/transe der løpingen kunne gå av seg selv. Ikke like lett, da det stadig var folk rundt som brøt rytmen, men jeg hang på. Vi kom inn i kjernen av sentrum, fine steder, viste det seg senere på dagen da vi gikk der igjen. Akkurat under løpet fikk jeg nesten ikke noe med meg, prøvde bare å holde fokus på bena foran meg. Og så kom målseilet, deilig!! Vi kom i mål på 3.58.23, Halleluja! Under 4 timer!!! Med sååå lite løpetrening! Krampen lurte i bakgrunnen mot slutten, men tok aldri helt tak, sikkert fordi vi holdt en rolig fart.
Dagen før snakket vi om hva vi ønsket med løpet. Jeg ønsket å erfare noe nytt: klare å holde en jevn fart gjennom hele distansen og kanskje oppleve å få negativt splitt (at man løper siste halvdel raskere enn første halvdel), men det var ganske urealistisk, tenkte jeg. Men på en mirakuløs måte ble begge ønsker oppfylt! Veldig motiverende og ga veldig mersmak, men da med en lengre opptreningsfase i forkant. Bena føltes bra i etterkant og jeg har hatt mye mindre gangsperre enn etter andre løp. Konklusjon: Det lønner seg å holde igjen i starten og å følge planen. Du har mye mer å gå på enn du tror. Malaga maraton var en fin opplevelse, sånn på tampen av året, kan anbefales!
Vil du lese mer fra Angelika – besøk hennes blogg på https://www.runnersworld.no/blogs/angelika/index.htm