Det var sommeren 1924 at Vojtech Braun Bukovský, Košice sportsentusiast, arrangør og journalist i én person, dro for å se de olympiske leker i Paris. Entusiasmen han kom hjem med ble kanalisert inn i hans beslutning om å arrangere et maratonløp, siden det var denne disiplinen som begeistret ham mest i Paris. Og slik hendte det at bare noen uker senere, den 28. oktober, dagen for 6-årsdagen for etableringen av Tsjekkoslovakia, stilte åtte modige pionerer opp til start under ruinene av Turňa-slottet og dro deretter i retning Košice. , mot et da fortsatt uventet eventyr. Den første vinneren, den lokale løperen Karol Halla, forsøkte å forsvare sin førsteplass ytterligere ni ganger totalt, men den økende konkurransen var mot dette. Den aller andre utgaven hadde allerede en internasjonal line-up, og vinnerlaurbærene fra den tredje ble fraktet til Tyskland rundt halsen på Paul Hempel. Han ble sendt hit av Charlottenburg Sports Club, som fortsatt eksisterer den dag i dag og står, slik den alltid har stått, bak Berlin Marathon.
Maraton gjorde seg raskt hjemme i Øst-Slovakia, og begynte å få respons fra resten av verden også. Et vedvarende minneverdig år var 1931, da den 20 år gamle argentinske nye gutten Juan Carlos Zabala sjokkerte alle med sin banerekord på 2t33m19s. Mange tvilende stemmer ble hevet, men de ble alle stilnet et år senere av Zabalas seier ved de olympiske leker i Los Angeles. Det må understrekes at prestasjonene som ble oppnådd i Košice alltid har kjennetegnet troverdighet, for siden 1924 har banen blitt målt på nytt hvert år nøyaktig i samsvar med reglene for å sikre at den samsvarer med de nå allment anerkjente 42.195 kilometerne. Dette har ikke alltid vært så selvsagt som det kan virke, da for eksempel Boston Marathon så sent som i 1956 ble kjørt over en løype på bare 40,6 km.
Ikke engang krigens plager kunne stoppe maraton, og kontinuiteten ble bevart. Det tidlige snøfallet i 1946 var en slags forutanelse om at nordlendingenes æra begynte. I løpet av de ti årene etter det snøfallet vant løpere fra Norge, Sverige og Finland totalt åtte ganger, og svensken Thomas Nilsson satte endelig ny løyperekord på 2t22m06s i 1956.
I løpet av den perioden hadde Košice Marathon et utmerket rykte i Skandinavia. "Måtte Boston tilgi oss, men de største maratonkonkurransene i verden spilles i Košice," skrev dagbladet Göteborg Posten. Og lederen for det svenske laget kunngjorde: "Hvis jeg kunne, ville jeg erklært Košice Marathon som det offisielle mesterskapet i Europa - det er uoffisielt i dag i alle fall."
Et stort skifte i banerekorden ble oppnådd i 1959 av russeren Sergej Popov, som ikke bare vant i Košice med en tid på 2t17m45s, men også klatret mot slutten av det året til førsteplassen på verdensmaratonrankingen. Og i enda en parameter var Košice nummer én i verden, nemlig i antall deltakere. Det kan virke latterlig med tanke på dagens massestarter for maraton, men i 1946 og 1947 hadde Košice flest løpere som fullførte løpet sammenlignet med resten av verden: 74 i begge årene. Ingen steder i verden kunne overgå Košice i denne forbindelse heller i 1951, da det var 69 fullførte.
I 1960 skaffet Košice sitt eget kunstneriske symbol: en 3,5 meter høy bronsestatue av en maratonløper, på sokkelen under der alle kunne beundre navnene på vinnerne. Bare et år senere ble navnet på en av de største lagt til der. Han kom, han så, han seiret. Vi sikter til Abebe Bikila, olympisk mester i Roma og senere i Tokio også. Befolkningen i byen på den tiden var ikke mer enn 80 000, men nesten 30 000 mennesker ble stappet inn på stadion for å se målgangen, og flere tusen flere stod også langs banen.
De neste maratonene ble prydet med andre navn som klinget fint: verdensrekordholderen, amerikanske Leonard Edelen vant i 1963, og strålende løpere fra Storbritannia og Commonwealth byttet på å stille opp i starten, som Bill Adcocks, John Farrington, Derek Clayton og Ron Hill.
Å løpe i Košice betydde å møte en ganske krevende kvalifiseringstid. Dette ble historie i 1980, da Košice maraton også ble åpnet for kvinner. I mange år ble kvinnenes arrangement styrt av tyskeren Christa Vahlensieck. Tilbake i 1977 hadde hun satt verdensrekorden på 2t34m48s i Berlin, og i Košice mellom 1981 og 1988 vant hun fem ganger til sammen. Landsmannen hennes, den doble OL-vinneren Waldemar Cierpinski, prøvde gjentatte ganger for seier i Košice, men ingen av hans fem starter her ga ham den æren. Han startet sin maratonkarriere med sin debut i Košice i 1974, og fullførte den også her med starten i 1985.
Året 1989 brakte store endringer i mer enn én forstand. Mindre enn to måneder før fløyelsrevolusjonen så det ut til at maraton selv forutså endringene i samfunnet. Den tradisjonelle banen som gikk ut til Seňa og tilbake, som hadde ventet løperne fra 1926 og utover, ble erstattet med en bybane. Dette vakte oppmerksomhet fra hele verden i 1997, da IAAF verdensmesterskap i halvmaraton ble arrangert i Košice. Rekorder ble brutt, med tre menn som avsluttet med tider under 60 minutter. Løpet ble kontrollert av Kenya, og titlene ble tatt av Shem Kororia og Tegla Loroupe.
Bare to år senere fikk Košice nok en ære. Byen var vertskap for den 12. AIMS verdenskongress, og fikk sjansen til å presentere sin rike maratonhistorie og organisatoriske evner igjen. På den tiden, men også mange ganger senere, ble det erklært at Košice er stedet som kontinuerlig organiserer det eldste maratonløpet i Europa. Det eneste stedet med en større tradisjon i verden er Boston. Oppmerksomme statistikere vil sikkert ha lagt merke til at disse maratonene begge har to felles vinnere. Det er svensken Karl Leanderson (Boston 1949, Košice 1948 og 1950) og belgieren Aurel Vandenriessche (Boston 1963 og 1964, Košice 1965).
I dag er Košice Marathon en fargerik festival for sport og moro, som tiltrekker seg omtrent 10 000 deltakere fra hele verden. Alle de som løper rundt i det omfattende historiske sentrum av denne byen, den første i Europa som skaffet seg sitt eget våpenskjold fra kong Ludvig den store i 1369, må helt sikkert beundre den gotiske St.Elizabeth-katedralen fra 1300-tallet og mange andre arkitektoniske perler i denne metropolen. Det var også takket være denne arven og dens program for kreativ transformasjon at Košice fikk tittelen Europeisk kulturhovedstad for året 2013.
Dette maratonløpet er attraktivt, ikke bare på grunn av sin tradisjon og presise organisering, og den gamle sjarmen til byen, men også for den raske banen den tilbyr. Dette har ikke endret seg vesentlig siden verdensmesterskapet i 1997, og det har beholdt sine tilnavn: flatt og raskt. Dette er vitne til de mange personlige rekordene som hobbyløperne i Košice forbedrer seg på hvert år, men også de to banerekordene. Herrenes er basert på en tid på 2t06m55s, mens kvinnene har tiden til å slå på 2t24m01s.
De siste årene har vist at Košice Peace Marathon kan overvinne selv de vanskeligste hindringene. Den klarte å bevare sin kontinuitet selv i pandemiårene 2020 og 2021. Og midt i denne vanskelige perioden kom enda en stor pris, denne gangen i form av en verdensarvplakett for friidrett. Dette er en stor oppmuntring før en unik milepæl som kommer; året 2024 vil være 100-årsjubileet for grunnleggelsen og starten av det første maratonløpet i Košice.
Hvis du spør løperne hva de ser på som eksepsjonelt i Košice Marathon, stemmer ofte svarene deres. Den uvanlige atmosfæren, gatene fulle av løpere og tilskuere, og positiv energi som alle lader seg opp med gjensidig. Dette er et bilde som gjenspeiler nesten 100 års eksistens av maratonfenomenet i denne byen. Folk forstår dette maraton, lever med det, og er med rette stolte av det.