Skrevet av Margrethe Fjetland Løvold
-ultraløper for team Salomon
Det er noe helt spesielt med Gran Canaria for meg.
Det høres kanskje pompøst og oppblåst ut, men jeg hører liksom hjemme der.
Det er der jeg er mest fornøyd og det var mer eller mindre alt der løpeeventyret startet for meg.
Transgrancanaria (TGC) arrangeres hvert år med ulike distanser. Distansene har variert noe gjennom tiden.
Første gang jeg deltok løp jeg 45 km. Bilde av meg når jeg passerer mål beskriver hvor vondt jeg hadde det.
Likevel var det noe som var utrolig stas og gøy. Smerten er på en måte en bekreftelse på at man har gjort noe man vanligvis ikke gjør, og det, det smaker godt.
Etter dette har jeg løpt både advanced distansen på 85 km (nå 64 km) og classic på 128 km, sistnevnte i 2018 og inn på tiden 19 t og 34 min.
Det er 4 år siden og mye har skjedd siden det, jeg var rimelig sikker på at jeg skulle klare å løpe en del bedre enn det i år.
Jeg har trent mye gjennom vinteren og pushet meg ut i regn, snø og storm, det var ikke alltid like gøy, men det skulle vise seg å være mer relevant for årets løp enn jeg kunne forestille meg.
Jeg elsker å løpe løp, men jeg hater dagene før startskuddet går.
Det er uhorvelig mye nerver, uansett hvor godt forberedt jeg er og uansett hvor mye man prøver så forsvinner de ikke.
I år prøvde jeg å tenke at de var der for å gjøre meg klar til løpet og å tenke at jeg ikke er nervøs, men spent.
I tillegg dukker jo alle småvondter opp, vondter man aldri har kjent på før. Herregud hvorfor kan jeg ikke være tilfreds med å ligge på solsengen som mange andre??
Svaret på det vet vi jo, gevinsten er jo så mye større.
Jeg var heldig, hadde crew på plass som skulle hjelpe meg gjennom løpet, og crewe sin oppgave er ikke å kjøre meg til hotellet når det blir tungt, men å få meg til mål.
Denne oppgaven skulle vise seg å bli litt vanskeligere å navigere enn vanlig.
Starten på TGC er en folkefest. Trommer, høy musikk, masse folk, jeg var så klar! Generelt følte jeg meg bra, men jeg merket at jeg var utrolig varm, varmere enn de rundt meg med boblejakke på.
Jeg stilte meg rett bak eliten og var klar for å gi det jeg hadde.
Det er ca.1 km på sandstranden før det bærer opp noen km på strandpromenaden. Etter dette en kortere bakke og så over i et parti med uttørket elveleie fylt av små rullesteiner.
Allerede i første bakke sleit jeg med å løpe, pulsen var skyhøy og jeg fikk ikke puste skikkelig. Jeg syns dette var rart, men håpte at det var mulig å løpe av seg.
Therese som også løper for Salomon Norge kom løpende forbi, vi utvekslet noen ord og hun spurte hvordan det gikk. Jeg smilte, pyntet på sannheten og sa at jo dette kjennes bra før hun løp fra meg.
Etter en bakke fikk jeg problemer med å hente meg inn igjen og måtte enten gå eller stoppe helt opp. Jeg var svimmel og etterhvert meldte deg seg en stygg smerte i mellomgulvet.
Dette gjorde det ikke bare enda vanskeligere å puste, men nå kunne jeg heller ikke drikke eller spise.
Ved første stasjon Arucas 19km inn møtte jeg crewet mitt for første gang. Jeg hadde litt panikk for jeg forstod at nå var drømmeløpet i ferd med å bli et lite mareritt.
Jeg er veldig for å stå i det, løpe seg inn til mål til tross for en dårlig dag, men dette var annerledes. Crewet mitt hadde jo fått i oppgave å få meg til mål, så her var det ingen kjære mor og jeg var uansett innstilt på å løpe videre for dette kunne fortsatt snu, eller?
Til neste stasjon i Teror (30 km) begynte det å regne og fine stier ble gjort om til gjørmebad. Se for deg bratte bakker kun bestående av gjørme og menn, ikke kom de seg oppover, men de ville heller ikke slippe meg forbi. Takk og lov for sterke armer og staver, det var kun dette som gjorde at jeg ikke ble dratt ned sklia sammen med mannfolka. Er selvsagt ikke i mot mannfolk, men mannfolk med for stort ego til å slippe en yngre kvinne på 160 cm forbi.
Etter oppover kommer nedover og i og med at det var pusten det var noe galt med og ikke beina kunne jeg løpe forbi (de gangene jeg ble sluppet forbi) en hel del nedover. Jeg følte meg litt bedre når jeg ankom Teror og crewet kunne bekrefte at fargen var tilbake i ansiktet. Jeg var ved bedre mot nå og til tross for problemer, klatret jeg på resultatlisten.
Været ble verre og verre, men det hadde jeg jo trent på og jeg var så varm, så jeg sleit ikke, men begynte å se at været og mye gjørme tærte på kreftene blant andre løpere.
Fra Teror opp til Fontanales er det rundt 1000 hm+. Dessverre ble det her ganske tydelig at dette ikke var noe som løsnet, men det ble verre. Jeg måtte stoppe opp flere ganger i bakkene for å få pusten tilbake og jeg klarte fortsatt ikke spise eller drikke noe og jeg hørtes ut som en hval uten kondisjon. Hva kunne dette være!?
I Fontanales trillet tårene og jeg hadde mest lyst til at kjæreste og crew skulle si at dette får du ikke løpe gjennom, men om denne avgjørelsen var vanskelig for meg er det hvert fall vanskelig for de rundt å avgjøre. Det finnes dessverre (heldigvis, kommer an på hvordan man ser på det) ingen manual for når det er greit å fortsette og når man bør stoppe. Det som ble avgjørende for meg var tanken på om en jeg hadde coachet hadde fortalt meg om disse symptomene, men likevel fortsatt, det hadde jeg ikke syns var stor.
Dermed satt jeg der på en stol i Fontanales, med hodet ned og et kroppsspråk som sa mer enn 1000 ord. Flere av mine kvinnelige konkurrenter kom bort, lurte på hvordan jeg hadde det, om de kunne gjøre noe og kom med oppløftende ord. De fleste har vært der og vet hvor kjedelig og hjerteskjærende det kan være.
I det store og hele er det ikke viktig, men for oss som driver med dette kan det bety veldig mye, men det skal ikke gå på helsa løs.
Det at konkurrenter heier på hverandre, er noe av det jeg liker aller best med denne sporten. Vi bryr oss om hverandre og det håper jeg ikke forandrer seg uansett hvor stor sporten blir.
Dermed sluttet mitt Transgrancanaria eventyr i en regnfylt by i fjellet og ikke i Maspalomas som planlagt.
Jeg har i etterkant ikke vært i tvil på om det var rett avgjørelse. Det tok meg et døgn før jeg kunne puste skikkelig og for at magesmertene ga seg noe, så kom feber og vondt i hals og hodet.
Jeg gjorde alt jeg kunne før løpet for ikke å bli smittet av Covid eller noe annet, men man kan bare gjøre så mye. Dessverre var jeg uheldig denne gangen.
Så selv om jeg sa at jeg ikke skulle løpe neste år for det har kostet så mye å løpe gjennom vinteren, kan det hende at jeg stiller til start likevel. For hvem hadde trodd at det gikk an å få kjærlighetssorg for et løp som gikk i vasken.