Når jeg tenker meg om nå – fy søren så fort tiden har gått fra min sesongavslutning på Jessheim vintermaraton i 2022 til mitt åpningsløp for 2023; Marato’ Barcelona. Ja, vinteren kan virke kald, mørk og brutal, men når man ser seg tilbake så løper bokstavelig talt tiden sammen med oss. Det er alltid godt med en liten pause uten løp i kalenderen synes jeg, og på vinteren så er jeg veldig glad i å gå på ski. Takk og lov for det og særlig i år da jeg har pådratt meg noe som gjør vondt i venstre hofte, sete eller lår. Noen ganger kan det være vanskelig å si akkurat hvor det sitter, men det virker muskulært og det virker som noe jeg har vært borti før. Jeg har trent alternativt, og prøvd å være flink til å gjøre noen styrkeøvelser hjemme på gulvet, men her finnes det helt klart forbedringspotensial.
Med dette utgangspunktet var jeg veldig spent, og følte meg ikke trygg på hvordan jeg skulle gå løs på et maratonløp nå. Tanken streifet meg til og med om det var lurt å løpe maraton, men den feide jeg raskt under teppet. Jeg fikk heller roe ned tempo tenkte jeg og godta at dette kanskje skulle bli en maraton hvor jeg satt alt tidsfokus til side, og bare skulle kose meg i løypa. Det høres så fint ut, men det er vanskelig for en som fortsatt lar seg motivere av å knuse egne tider.
Jeg satte meg på flyet med mine herlige og spreke venninner Nina og Kine. Nok en jentetur til en kul destinasjon for å løpe maraton og ellers kose seg på tur. Det er en gave i livet å kunne gjøre det. Denne gangen var det ekstra deilig å forlate vinteren for en stund, og komme til sol, palmer og bar asfalt.
Vi dro til Barcelona fredag. Lørdag hadde vi planlagt å delta på morning run, men for å få mest mulig ut av dagen tok Nina og jeg en egen løpetur enda litt tidligere. Nina er lommekjent så hun dro meg med på en skikkelig sightseeing. Vi skulle egentlig bare løpe 5 km, men det ble 8. Det er jo så mye fint å se. Jeg har bare vært i Barcelona en gang før, og det var for 10 år siden. Vi tok det rolig og forsiktig. Etter frokost dro vi alle tre til expo for å plukke opp startnummer, kjenne på stemningen og ikke minst møte Ine, Marketing Manager i RunAgain og Tanja som også er ambassadør. Det var stor stas. Lørdagskveld spiste vi felles middag. Tanja med sin gjeng, Ine, meg og mine. Vi var 11 stykker. Superhyggelig.
MARATO-DAG
Løpet startet 08.30. Det er bare å stå opp tidlig. Det er bedre å stå opp så tidlig at det gjør litt vondt enn å være tidsoptimist på en slik dag. Det var ikke ille i Barcelona. 05.20 spratt jeg opp og rett i dusjen.
Jeg har noen ritualer når jeg skal løpe maraton:
Jeg må dusje på morgenen og vaske hår (På løp nytter det ikke å gjøre det kvelden før for meg)
Jeg må sette i mine «Norge»-hårsløyfer i det våte håret så det blir helt stramt.
Som på alle andre løp må jeg ha på parfymen min «Joy»
3 kopper kaffe i tillegg til frokost
Dette er med å legge til rette for at det blir en god dag.
Nina og jeg hadde bestilt frokostpakker til kl 6 på hotellet. Tørreste brødskivene i universet, men de virket.
X antall ganger på do før vi kunne ta t-banen til Placa d’Espanya hvor maraton holdt sted med start, mål og expo. Vi kom frem, gikk rett til garderobeoppbevaringen før det bare var å stille seg i dokø igjen. Vi hadde en time på oss fra vi ankom til løpet skulle starte. Det må man ha. Vi kunne med fordel hatt enda litt bedre tid for kl 08.25 sto vi fortsatt i dokø. Jeg ble stresset, for jeg kjente at den turen måtte jeg ha – selv om det muligens er mest psykologisk. Vi rakk det akkurat. Jeg spratt inn i puljen min. Live musikk, flammer og enorm spenning på startstreken.
MARATONLØPET
Vi siger fremover mot startstreken og løper rolig over. Fortsatt er ikke strategien min for dagen helt klar. Jeg må nesten bare kjenne på hvordan kroppen responderer når jeg kommer i gang. Veldig rar følelse. Det er jo tross alt 42 km. Bena går. Første kilometer går i det tempoet jeg ville løpt dersom jeg skulle satse på ny pers. Det gjør også andre kilometer. Jeg har jo meldt meg på i den puljen jeg hører hjemme, og der er det bare folk rundt meg som løper det tempoet jeg uten tvil ville satset på dersom jeg hadde vært uten skavanker. Vanskelig å roe ned da. Man blir så motivert.
Pacen på klokka levde sitt eget liv. Den hoppet opp og ned fra 8 min per km til 4 min per km og alt imellom. Vanskelig å være egen fartsholder da, så måtte bare prøve på å holde driven. Hver eneste km-passering fulgte jeg med på klokka for å ha kontroll. Her gikk det i persefart og vel så det. Det var nesten så jeg fikk bakoversveis. Vil jo ikke bli tatt av melkesyra heller. Prøvde igjen å bremse, men det er rart hvor vanskelig det er å ta det rolig i starten når man føler seg frisk og bra – og der og da var vondtene som blåst bort. Om det er adrenalinet som virker smertestillende eller om all den hvilen og alternative treningen i forkant har hjulpet er et godt spørsmål, men det aller største spørsmålet underveis var – hvor lenge kan dette holde? Ok, jeg bestemmer meg for å satse uten å være dumdristig hvis bare pacen på klokka kan skjerpe seg. Den var jo helt på villspor i hvert fall de første 15 km.
Jeg visste at Ine skulle stå å heie ved Sagrada Familia rundt 13-14 km. Jeg så etter henne fordi jeg ville fortelle henne at «nå har jeg satset, men jeg vet ikke om det var så lurt». Det at man deler alle tanker og følelser før en maraton på Instagram og med «Gud og Hvermannsen» gjør at i hvert fall jeg kan bli litt rar i hodet. Jeg visste at jeg hadde et digitalt publikum på appen, og jeg tenkte selv at de må jo tro jeg har gått fra vettet! Jeg så ikke Ine og fikk ikke lettet på hjertet om løpegalskapen, men tenkte inni meg at hun garantert ville heiet på meg og sagt «kjør på» Haha 😊
Derimot så jeg Sagrada Familia. Jeg fikk helt gåsehud. Jeg klarte å nyte øyeblikket. Jeg har jo sett den før, men dette er et mesterlig byggverk som er stort å se. Barcelona er vakkert. Dette er tidenes sightseeing i fart.
Etter de første 15 km hadde jeg rukket å tenke på både hamburger, cava og at jeg begynte å kjenne at jeg hadde to ben. Begynte så smått å øke den mentale jobbingen allerede da. Noen strofer jeg sier til meg selv:
- Tenk kun positive tanker. Negative tanker er forbudt.
- Smerte er bare midlertidig (hvis det blir ille utover i løpet pleier jeg å minne meg selv om at jeg har født barn som kan kvalifisere til 100 miles løp)
- Når jeg kommer i mål kan jeg spise og drikke så mye jeg vil. Tenker mye på hamburger selv om det ikke er favorittretten min. Jeg tenker også mye på champagnen jeg skal feire med i mål (Eller cava da siden vi var i Spania)
- Om 1-3 timer (kommer an på når tankene må tre i kraft) kan jeg ligge på plenen i mål med medalje rundt halsen å le av det hele
Ja, dette er bare eksempler på hva jeg tenker på.
Det gikk likevel fint videre. Jeg digget løypa og publikummet. Jeg vil si at det er omtrent på Berlin-nivå, og det er heller ingen ulempe å hete Maria i Spania. Jeg hørte navnet mitt hele tiden, og det er jo selvsagt også fordi jeg ikke er den eneste Maria uti løypa. Det er faktisk 55 stk på resultatlista som har Maria som første fornavn. Det er deilig med norsk flagg på brystet for da heiet alle nordmenn, svensker og dansker ekstra mye, men jeg hørte også mye «Vamos Noruega» langs løypen.
To ganger i løypa hadde vi noen km med tur-retur. Begge gangene fikk jeg se hvor 3.30 fartsholderne var i forhold til meg. Selv om jeg hadde kontroll på klokka var det utrolig deilig å se det visuelt også, for nå hadde tankene dreid seg til at om jeg skulle stivne eller få problemer med vondtene mine så er ikke pers viktig, men det hadde vært utrolig kult å fortsette å holde seg under 3.30. Jeg brøt endelig sub 3.30 i fjor, og det er et mål i seg selv å klare å holde seg der.
Jeg passerer halvmaraton. Da sier hodet mitt: Perfekt, nå kan vi telle ned i stedet for å telle opp. Jeg lover, alt hjelper! Og fra og med 20 km setter jeg meg alltid delmål. Hver 5 km skal være et morsomt løp. Nå skal jeg kose meg frem til 25 km, så skal jeg kose meg frem til 30 km og slik holder jeg på til jeg er i mål.
I Berlin i september som var min beste maraton på alle måter surfet jeg meg gjennom på denne måten uten å møte særlige problemer. Nå derimot begynte det å koste ekstra mellom 25-30 km, men jeg jobbet iherdig med tankevirksomheten min. Jeg klarte ikke helt å skille på om det var vondter eller melkesyre som banket på døra, men det var nesten like greit å ikke vite. Jeg husker ikke helt når, men fra og med drikkestasjonen på 27,5 km tenker jeg, så gikk jeg raskt gjennom resten av drikkestasjonene for å riste litt løs i bena og puste ekstra ut mens jeg drakk vann. Jeg måtte også ta noen slike gå steg andre steder i løypa. Det er ikke noe farlig i å gå, men for meg på noen løp tidligere har det ført til vanskeligheter med å komme i gang igjen. Her var jeg bestemt og standhaftig. Jeg kom i gang igjen, og merkelig nok senket ikke tempoet seg veldig drastisk. Litt saktere gikk det. Jeg vinket mentalt farvel til pers, men det var helt greit. Det var denne 3.30 grensa som var hovedmålet.
Varmen gjorde seg gjeldene utover i løpet, og det var noe jeg hadde vært spent på i forkant for jeg trives ikke godt med å løpe i høy varme. Maratondagen var selvfølgelig den fineste dagen vi hadde i Barcelona værmessig, men selv om det ble varmt var det ikke ødeleggende for meg da det var mulighet for mye skygge og det var en deilig svak vind nesten hele tiden. Det var nydelig å komme ned langs sjøen i løypa, og et nytt gåsehud øyeblikk var da vi løp gjennom Barcelona sin triumfbue på 36 km. En liten stund før vi passerte den, mellom 34-35 km kunne vi igjen se rett på Sagrada Familia på avstand.
Denne gangen fikk jeg det ikke ekstra tøft rundt 37-39 km som jeg har opplevd noen ganger før. Hver 5 km skal jo være et mål i seg selv, også 35-40 km. Det har hjulpet meg å tenke slik, og da blir jo det siste lille løpet fra 40-42.195 selveste sjarmøretappen. Det skjer ofte mye på de siste to km. Jeg vet ikke hvor mange portaler vi løp gjennom som jeg tenkte kunne være mål på lengre avstand, men det var moro. Liv og røre blant publikum. Et sted hadde publikum samlet seg slik at jeg følte vi løp på en smal catwalk av en rockescene. Ubeskrivelig. Og da vi endelig rundet svingen inn på Placa D’Espanya og så den virkelige målstreken – ja, da var nok et maratonløp unnagjort og jeg kunne få maratonmedalje nummer 10 rundt halsen. Jeg klarte også det som ble målet underveis, å komme inn på under 3.30. Den følelsen. I love it!
Jeg var så fornøyd og glad. Jeg jublet inni meg, og i mål kunne jeg feire med Ine, og etter hvert møtte vi de andre maratonløperne - spreke Nina, Kine, Tanja og vennene hennes. Det var helt rått! Som vi koste oss.
Og ja – det ble etter hvert cavafeiring i sola, og deilig etterlengtet middag på kvelden. En helt herlig feiring!
Hva spiste jeg underveis i løpet? Jeg har begynt å holde meg til Maurten gels. Jeg inntar gel like før drikkestasjon på 10, 20 og 30 km. Jeg har også gel hvis jeg trenger rundt 35-36 km, men denne gangen forsynte jeg av energidrikken på stasjonene etter 35 km. Jeg tar også en slurk cola dersom det tilbys mot slutten. Liten premie til seg selv. Det hadde de ikke i Barcelona. Jeg har sluttet helt med banan og bar. Jeg bruker for mye energi på å tygge og få det ned.
Hvilke sko løpte jeg på? Adidas Adios Pro 3. Mine soleklare favoritter. Aldri i hele mitt liv hatt bedre løpesko.
Både Maurten og Adidas skoene har jeg kjøpt og betalt selv, men reklamerer gledelig over disse produktene som bidrar til en enda bedre løpeopplevelse for meg.
Lurer du på hvor du skal starte løpesesongen i 2024? Dra til Barcelona 😊
