Skyhøy puls. Kroppen full i nerver og adrenalin. PANG! Startskuddet gikk. Bergen City Marathon 2021 var i gang. Hva skjer nå!?
Jeg husker det veldig godt. Mars 2020. Pandemien kom til Norge og treningssentrene var blant det som først stengte ned. Hva skulle jeg erstatte mine daglige turer til gymmet for styrketrening med?
Som veldig mange andre nordmenn sprang jeg febrilsk til butikkene for innkjøp av treningsutstyr til hjemmebruk. Butikkene var nærmest robbet, men jeg fikk sikret meg noen manualer, et pullups-stativ og en treningsmatte. Kom fort i gang med hjemmetreningen og fikk det til å fungere greit nok. Hadde fra før av gode rutiner på å komme meg ut på gåturer og fjellturer, men savnet likevel en god variasjon i treningshverdagen. Yte på en annen måte.
Jeg begynte å snuse på tanken om å starte med løping utendørs. Ikke en attraktiv tanke! Jeg var jo absolutt ingen løper. Ikke hadde jeg særlig gode opplevelser med løping fra tidligere heller. Løp noen intervaller her og der på tredemøllen, men langt fra noen favoritt.
Etter litt om og men på en solskinnsdag, fikk jeg børstet støv av joggeskoene og la ut på løpetur. Det gikk ikke mange kilometre før jeg trodde hjertet skulle hoppe ut av brystet. Klassisk nybegynnerfeil; gå ut for hardt. Jeg visste ikke bedre, men jeg ga ikke opp etter denne turen. Det skal jeg ha!
Ikke overraskende nok begynte jeg å dele denne lille “reisen” på Instagram. Litt bilder, film og tanker fra løpeturene mine. Fikk støttende og gode tilbakemeldinger fra andre, og startet med å følge flere profiler som drev med løping. Det inspirerte meg. Jeg gjorde også nye oppdagelser på løpeturene mine som førte til gode opplevelser. Nå begynte det jo å bli litt gøy!?
Etter noen måneder (sommeren 2020) ble jeg kontaktet av Trondheim Maraton og forespurt om å bli ambassadør for arrangementet. Jeg hadde aldri deltatt på et løp tidligere og ikke hadde jeg tenkt den tanken heller. Jeg var jo ingen løper. Syntes det var kult at de ønsket hvermannsen inn som ambassadører - for å fremme det viktigste; løpegleden! Jeg takket derfor pent ja, og med det ble et nytt mål satt; halvmaraton høsten 2021.
. Avtalte en rolig søndagstur med en venn. Ble utfordret på om vi skulle teste halvmaraton-distansen. Fikk nærmest panikk bare av spørsmålet, men tok utfordringen. Vi la ut på søndagsturen og kom oss gjennom distansen uten å stoppe. <b>For en seier det var!</b> </p> <div style=)
Blod på tann fremskyndte jeg deltakelsen min på mitt første løp. Det gikk fra å være Trondheim Maraton i september 2021 til Bergen City Marathon i august 2021.
Jeg trente ikke særlig dedikert mot selve distansen, men jeg hadde kontinuitet i løpingen og koste meg på veien. Målet mitt var å klare distansen uten å avbryte i tillegg til å kose meg.
August måned kom, og det gjorde nervene også. I ren frykt la jeg ut på halvmaraton-distansen uken før løpet, for jeg begynte å bli usikker på meg selv. Det var 9 måneder siden jeg hadde løpt distansen. Kom jeg til å klare det igjen? Jeg kom meg gjennom. Det var slitsomt, men jeg klarte det. Okei, litt mindre nerver.. Dette skal gå!
Løpsdagen kom. Ikke overraskende sov jeg lite og dårlig natten før, men stresset ikke så mye med det. Fikk i meg en skål med havregrøt og dro mot Bergen sentrum. Folkehavet som møtte meg var overveldende, men på en positiv måte. Solen skinte denne lørdagsmorgenen. Jeg var omringet av mennesker som strålte løpeglede. Publikum stod og heiet på maratonløperne som var i gang, og musikken duret i bakgrunnen. Wow, så kult dette er!
Jeg trasket meg inn i startområdet til puljen min etter en felles oppvarming. Stod og trykket litt febrilsk på pulsklokken, sendte en snap til de nærmeste, gjorde klar musikken på ørene og telte ned de siste sekundene før start. PANG! Startskuddet gikk. Bergen City Marathon 2021 var i gang. Hva skjer nå!?
Sammen med tusenvis av andre løp jeg nedover Bryggen i Bergen. Mitt første løp. Solskinnsvær i Bergen by. Heiarop. Det gikk nesten ikke opp for meg hva jeg drev med. Gjør jeg virkelig dette? Løper jeg, lille meg, et halvmaraton på et offisielt løp nå!? En euforisk følelse!
Mange hadde forberedt meg på at et stykke av løypen kom til å være utfordrende. Den beryktede Fjellveien. Jeg følte meg forberedt mentalt på dette, og hadde i tillegg mange fjellturer i beina - så denne delen gikk overraskende fint. Jeg klarte å ta det rolig oppover og syntes ikke det var så ille. På toppen av Fjellveien gikk det deretter nedover. Full i adrenalin og overtenning suste jeg avgårde. Jeg hadde en oppriktig følelse av lykke i hele kroppen!
Bare en uke etterpå var det allerede klart for Trondheim Maraton. Her slet jeg litt mer med distansen, men ikke så rart siden ivrige meg plutselig hadde 3 halvmaraton-distanser i beina på 3 uker, noe jeg absolutt ikke var vant med. Uansett så var arrangementet fantastisk. Jeg opplevde mestring og koste meg fra start til slutt med supre mennesker jeg ble kjent med gjennom ambassadørgruppen!
Jeg vil legge til en kort oppsummering;
FOR NOEN OPPLEVELSER! Å delta på et løp og utfordre seg på en slik distanse for første gang går inn under en av de råeste opplevelsene jeg har hatt!
Jeg var gjennom hele følelsesregisteret på veien. Ikke bare under selve løpene, men på veien mot målet. Frustrasjon, fortvilelse, demotivert, motivert, glede og mestring.
Jeg sitter her i dag og er SÅ GLAD for at jeg begynte å løpe og aldri ga meg. Foruten alle fordelene løping gir fysisk og psykisk, har jeg fått mange nye vennskap, erfaringer, opplevelser og muligheter. Det er jeg uendelig takknemlig for!
Nå gleder jeg meg stort til løpsåret 2023 og alle opplevelsene i vente! Jeg håper på å se deg i løypen!