Her ser du ei dame som hadde det både bra og dårlig på samme tidspunkt. Jeg hadde det bra fordi jeg hadde en fin familie, gode venner og samboer, men innvendig var det ganske råttent. Jeg hadde dårlig selvtillit, følte meg ikke fin og sa nei til å delta på sosiale ting, et elendig kosthold, brukte mat og potetgull som trøst og den fysiske formen min var dårlig. Skikkelig dårlig.
Er det én hendelse som sitter som støpt hos meg er det da jeg var med pappa og søskenbarnet mitt på fjellet i Skjåk for å fiske i 2019. Pappa har nemlig et hemmelig vann som han ikke deler med andre fordi det er så stor og fin ørret der, men jeg skulle endelig være med opp! Vi reiste opp ganske tidlig, og begynte å gå oppover. Allerede etter 30 meter oppover fjellsiden kjente jeg at dette kommer til å bli tungt. Ja, det var bratt, men bestefar på 75 år hadde klart det. Jeg kunne da ikke være i så dårlig form at jeg ble slått av en som var 75?! Nå skal det sies at bestefar alltid har gått i fjellet og at det er noe annet enn å gå en flat tur, men det sa stopp for meg. Det var som jeg sa til pappa og søskenbarnet mitt "Jeg kan klare å komme meg opp, men jeg vet faktisk ikke om jeg kommer meg ned". Nederlaget for meg var et faktum.
Jeg hadde tenkt på det lenge, men da koronapandemien kom til Norge i 2020 sa jeg til meg selv at "enten kan du holde på sånn du gjør nå og legge på deg enda mer, eller så tar du tak. For nå er det fader meg nok. Dette gidder jeg ikke lenger, nå skal jeg få det bra".
Det er aldri noe rett tidspunkt, man må bare bestemme seg for å begynne og ta det deretter. For meg handlet det om å starte med å tilgi meg selv, og akseptere at jeg ikke var der jeg skulle ønske jeg var - både mentalt og fysisk. For det er faktisk et skikkelig nederlag å innse at formen er så dårlig at man blir sliten av å bære handleposer opp trappa, ikke klarer å løpe i mer enn ett minutt sammenhengende uten å kjenne melkesyra i hele kroppen, eller å bli kvalm av tanken på å måke snø.
Målet mitt var at jeg ville stråle, ha selvtillit, få bedre helse, klare hverdagslige gjøremål uten å bli andpusten og kanskje størst av alt: jeg ville gjøre denne endringen slik at den dagen, hvis, jeg blir mamma så kan jeg base i snøen og klatre høyt i trærne. Jeg ville ikke at min kropp og fysiske form skulle sette en stopper fra å bli med på leken.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne teksten, men er det én ting jeg vil at nettopp du skal vite så er det dette: Det er aldri for sent. Én liten endring gjør kanskje ikke så mye, men mange små endringer over tid vil skape en helt ny hverdag for deg. Bruk den vonde følelsen du har nå som motivasjon og inspirasjon til å jobbe deg gjennom det, og på andre siden kommer du ut sterkere, tøffere og som en bedre versjon av deg selv. Du må eie ditt eget mål og din egen motivasjon, uansett hva det måtte være. Jeg kan love deg at alt blod, svette og tårer er verdt det